knust

29.september 

.............................................

Det har nå snart gått to uker, og det er ikke før nå jeg skjønner at han gir fulle faen. Hvorfor skal jeg da bruke tiden min på å tenke på han eller i det hele tatt hva han gjør? det er virkelig ikke verdt det! Jeg fortjener bedre, og det vet jeg nå. Det gjør fremdeles vondt så klart, for en savner de gode tidene der man følte seg trygg og verdsatt.Likevel så vet jeg at jeg kan finne den tryggheten hos noen andre som setter pris på meg akkurat som jeg er. Ingen skal trenge å forandre seg for noen som ikke setter pris på en. 

Lurer fortsatt på åssen det blir å møte på han. Kommer jeg til å slå til han? Gå rett forbi, eller bare vare superhyggelig?. Vel ... jeg er sinna, det er jeg virkelig. Sinna på at jeg brukte disse to ukene (og egentlig enda) på å tenke på han og bare gråte. Jeg er også sinna på at han helt sikkert takler det mye bedre enn meg, fordi han har familie og venner rundt seg. Alt jeg vil nå er å ikke tenke, så håper jeg kan legge han fra meg og bare gå videre snart, men jeg vet også at det kommer dager der jeg kommer til å gråte igjen. 

 ...............................................

Plutselig ser jeg han gå hånd i hånd med ei jente på en lørdagskveld. Kunn etter to FUCKINGS uker. Jeg gråter i 5 minutter, men så innser jeg plutselig hvor ekkel han er. det er ikke nok med det, han bestemmer seg også for å stirre så mye at jenta han var med snur seg også for å stirre på meg. For en idiot! Utrolig respektløst både mot meg og jenta han var med Jeg har ikke møtt han siden den dagen, men ser jeg han for han virkelig høre hva jeg mener om han.Eller så kan jeg bare ignorere han.

 

.......................................................

Datoen er 10.11 og jeg har overnatta over hos en  søtt gutt, men står opp tidlig for å dra pål forelesning, og i pausen går jeg til kantina for å kjøpe meg chai latte. Helt tilfeldig ser jeg Xen min gå gjennom kantina. Plutselig står jeg der med gele bein og hjertet slår tusen ganger fortere, og jeg tenker at jeg ikke er helt over han enda ( noe som jeg trodde at jeg var ). Jeg prøver å puste. Noen minutter etterpå tenker jeg at : dette vil gjøre vondt, men sånn er det. La det gjøre vondt, men ikke gi det for mye plass. Til tross for at han så JÆVLA BRA UT. FUCK.

...............................................................................................

Etter en del alkohol og bytur ut, kjente jeg at tårene kom da jeg våkna. Gjett hvem som var i tankene ... jo denne idioten som jeg skriver om her. Jeg kommer til å fortsette dette innlegget, helt til jeg er helt over han, men jeg vet også at dette kan ta sin tid. jeg var glad i han, og nå gråter jeg kun fordi jeg er sinna på meg selv for å ha blitt så glad i noen. Jeg aksepterer at jeg er glad i han, men jeg må bare gi den følelsen mye mindre plass. 

.................................................

Og likevel tar han alt for mye plass. I natt drömte jeg om at jeg var med han i et hus. Han var alt for overlegen og gav fulle faen i meg. Til og med i drömmen. Ikke nok med det, men jeg for også besök av en venn som pgså er venn med han, og han forklarer meg hvorfor han ikke har tatt kontakt med meg, fordi han synes det er vanskelig siden han kjenner begge. jeg forstår han veldig. 

jeg er sinna og virkelig lei meg. Tror det er virkelig noe galt med kroppen min

............................................

jeg klarer ikke å slutte å tenke på han. Har nå flere ganger sett han og jeg blir bare mer og mer lei meg for hver gang. jeg savner han. jeg hater han. jeg må gi glipp

.................................

Jeg ser på telefonen og plutselig står navnet han der. han spör om han kan sove over, siden han ikke kommer seg hjem. Vi ligger på sofaen og prater i fem timer. samtidig har jeg en gutt på soverommet. Dagen etter går han, og jeg faller i tårer. IGJEN. jeg orker det rett og slett ikke mer

.......................................................................................

Den dagen jeg slutter å gjøre han sjalu, så kan jeg si at jeg er over han. Men enda så banker hjertet mitt når jeg ser han, og til og med også når jeg hører navnet hans. Han kan kun få en liten bit av hjertet mitt, for jeg må huske på at vi ikke er sammen og at han ikke er en del av livet mitt lenger. Ja jeg savner samtalen vi hadde her om dagen, for det var så utrolig koselig, men jeg må se på det som en fin samtale som klargjøre det jeg har lurt på. Han klarer seg fint uten meg. Burde jeg ikke vare glad for han? 

Personality | via TumblrSo true... My life.A silent hug from the person you love. . If it's meant to be, it will be.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar






hits