Et brev til den som betyr det meste i hele verden.

Jeg ligger her i senga og ser på TV. Konsentrasjonen min er på bunn. Du er det eneste jeg klarer å tenke på. Jeg klarer ikke forstå at det er over. Nå er det på tide at jeg blir sterk. At jeg reflekterer over hva jeg virkelig har gjort. Du var den som brydde deg om meg, den som fikk meg til å le, den som var der for meg når jeg hadde det vondt... Nå orker du ikke mer pga min ustabilitet. Du orker ikke at humøret mitt daler hver eneste dag, du orker ikke at jeg er usikker på meg selv og du orker ikke negativiteten min. Du gir opp på meg rett og slett. Og akkurat det får meg til å tenke litt. Det får meg til å tenke på hvor mye jeg faktisk har fucka det opp. 1 år, du kjære, har vært tålmodig med meg, du har elsket meg og du har prøvd alt for å gjøre meg lykkelig. Men det er noe feil med meg, noe som jeg nå må bruke tiden på å fikse. Jeg vil ha deg tilbake. Alt ved deg er perfekt for meg. Greit, vi har ikke så veldig mye til felles, men noe vi har er kjærligheten for hverandre. Jeg vet ikke om den er tilstede hos deg enda, men min er brennende. Jeg kan ikke tenke meg et liv ut deg. Men for din skyld skal jeg virkelig prøve å være sterk. Jeg skal gi deg tid og rom. Jeg skal være der for deg, selv om du har knust mitt hjerte. Jeg vil fortsatt være en del av livet ditt. Du er den beste personen i hele verden. Jeg vil du skal være lykkelig. Med eller uten meg.
Men jeg vet jeg kan gjøre deg lykkelig. Jeg elsker deg, for alltid din.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar






hits